Med toppladede batterier gikk vi den lange veistrekningen til Røyrvik. Det er lite å si om denne turen, bortsett fra at vi så et rådyr, men en får tid til å tenke litt underveis. Etter over 40 dager i fjellet slår oss at en blir mer bevisst på hva vi vil bruke tid på i årene som kommer. Familie og nære venner blir viktigere. Etter så lang tid borte, blir vi mer bevisst på hva vi har, og hva vi ikke vil miste.
Vi har mye tid når vi går i fjellet. Både Ivar og jeg har fra første stund vært enige om at vi skal bruke tid på å snakke med de vi møter. Dette har vært og er noe av det fine med en slik tur, å treffe folk, å ta seg tid til en prat. Vi har hatt mange flotte samtaler, og det finnes mange fine mennesker i dette landet. Det ”gjør noe med en” når en har gått en stund i fjellet. På flere av hyttene vi har vært, har vertskapet kommentert at ”vi kan se at dere har gått lenge i fjellet, dere får en sånn ro i ansiktet”. På en av hyttene vi var, ble vi traktert med nydelig mat og da vi dagen etter skulle betale for kost og losji, sa vertinnen ”dere skal ikke betale noe, å få besøk av slike som dere er som krydder i tilværelsen”. Slikt varmer oss!
Noen tanker om utstyr:
Vi er svært fornøyd med å gå med staver. Farten øker, elvepasseringene blir lettere, mindre belastning på beina i nedoverbakker og en får brukt overkroppen/armene.
Gamasjer er og et must. Hindrer rusk i støvlene, skåner klær, og en holder seg lettere tørr ved elvekryssinger.
Vekten på sekkene har vært Ivars hovedfokus, og etter hvert min og. Ivars sekk veier 12 kg, og min 15kg. På lange strekk der vi har med mat, opp til 22/19 kg.
Av utstyr ellers er vi svært fornøyd med lette fjellstøvler, telt, sovepose og liggeunderlag.
Vi har vasket tøyet underveis, og har derfor ikke hatt behov for kleskift.
Vi overnattet på Børgefjell vertshus og for første gang var middagsporsjonene for store for oss.
Herlig med dusj og sengetøy og flott service!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar